Beijing - femte dag (palasser og plasser, og mat....)

Den kinesiske keiser-historien er lang og tornefull, den inneholder både kjærlighet og hat, krig og fred, silke og strisekker (dårlig med havre), konkubiner og evnukker. Vi har hørt om en stor og variert skare av de impliserte i dag.

James – vår kjære reiseleder, er et oppkomme av historier, både sanne og usanne. Han sier heldigvis ”juss kiddin” når han fleiper, men noen ganger tror jeg han ikke er helt sikker på om han fleiper eller han snakker sant. Den delen av historien jeg vet er fleip er hva de gjorde med evnukkenes edlere deler etter operasjonen. De ble nok IKKE frityrstekt og lagt i kasser i det spesielle rommet i den Forbudte by – nemlig i ”the Ballroom”….. ok sorry – den var dårlig men måtte med!

Morgenen opprant med 30 varme før klokka halv åtte, og etter en deilig frokost var det å melde seg for vår kjære James og fortelle at vi var klar for store eventyr. Vi har fått bragt på det rene at det er folk om bord på Viking Emerald som var på Viking Sky når vi var med den i 2008 – og det blir supermoro å møte dem! Jeg vet de husker oss – fordi Per plaget vettet av dem med sine spørsmål om kinesiske gloser! Og dessuten,  det er nesten ikke nordmenn på disse elvekrusene i Kina, folk aner ikke hva de går glipp av!

Det var imponerende at alle 36 personene (først 38 – men James fant ut at noen hadde sniki seg på!)  greide å møte presis, og vi var i gang allerede klokka 08.01! James ga ryddig og fin informasjon, og vi kom oss av gårde før trafikken var blitt som lusa på en tjærekost.  Bussjåføren er flink, tuter nesten ikke, og smiler og hilser, og heter noe med Gong.

Første stopp i dag var Tianenmen Square, Himmelske freds Plass 天安門廣場. (Til høyre ligger public toilet – eller som jeg har døpt det – den Himmellske freds Dass…) Du kan lese mer her om  Den himmelske freds plass (Tiān'ānmén Guǎngchǎng, 天安門廣場 eller 天安门广场.  Denne skal jeg ikke skrive mye om, det er sagt mye om den. Men den var VARM! Veldig varm.

Og vi fikk streng beskjed – ikke fotografere soldatene. Fy på lanke og smekk i ansiktet! Jeg var lydig, og fotograferte bare de spradebassene jeg fikk lov til å fotografere, og det var disse….. En ganske lettkledd og avslappet, en stram og i full mundur (han var så stram at han holdt på å velte!), og en litt mindre stunk i samme mundur...

Etter å ha blitt fotografert av kinesere i alle aldre (jada – vi er en egen turistattraksjon vi bignose-people) og panisk prøvd å finne vindretningen så vi fikk litt luft i fjeset, vandret vi bak antenna til James som lydige lam etter hyrden. Vi har en fin innretning på øret som gjør at vi ikke må stå innpå James hele tiden, og det hjelper på saue-flokk følelsen!  Og innover i den Forbudte by – keiser etter keiser, den ene yngre enn den andre, og med mødre som sto bak… og konkubiner og evnukker. Kinas keiserhistorie er lang, og jeg har ikke en gang tenkt å late som om jeg noen gang har prøvd å lære den.

Det så ut som om det nesten ikke var noen der... men det var det!

Etter å ha besøkt den Forbudte by,   ble nesen vendt mot et stort japansk hotell for lunsj - den var faktisk deilig - og det var fri flyt av iskald øl - ikke så lurt når man skal sitte i buss og besøke Sommerpalasset, de toalettforholdene her er ikke egentlig noe å hviske hurra for...  Vi merker sterkt tilstedeværelsen av ferierende kinesere. Det er forresten litt arti og da - men de er så mange bare! Sommerpalasset ligger ved Kunmin Lake, og vi spaserte inn fra bussen, og tok dragebåt ut igjen. Sjøen er et yndet sted for forelskede kinesere å tråkke rundt i padlebåter.

De var nok mer romantiske i "gamle dager" båtene...

Vakkert mellom trær og tak.

En ting jeg synes er leit og ekkelt er tiggerne, (og dette er ikke den type tiggere vi har i Norge) - de viser fram sine skavanker og skader, eller handikappede barn. Jeg har ikke fått spurt James skikkelig om det sosiale helsevesen her, om hvordan de tar vare på sine handikappede og uføre, men det virker som om de er nødt til å tigge til livets opphold. Trist! (vi har sett dette i andre land og - men de er veldig tydelig her i Beijing).

På båten tilbake til Beijing ble vi sittende midt i en flokk med kunststudenter fra Suzhou, og gubben fikk snakka litt kinesisk, og hans nye venn fikk snakka litt engelsk. De var forresten veldig flinke til å snakke engelsk alle, noe som har forundra meg med ungdom ellers, de er elendige. Til og med de som jobber på restaurantene rundt hotellet her, hvor det er utrolig mye engelskpråklige turister... jaja.

Kveldens deiligheter ble inntatt på Hotel Westin (der vi bor) - fram til vi kommer til båten er nå maten av underordnet betydning (dvs. den er viktig, men ikke av typen vi velger selv....)